Hvad er antisemitisme?

(artiklen er taget fra den norske Israelsmissions blad)

Begrepet antisemittisme ble, etter det vi kan se, til i 1879 i kretsen rundt den tyske skribenten Wilhelm Marr, som hadde gjort seg bemerket gjennom skriftet “Jødedommens seier over germanerdommen”

Men hva er semitter? Ordet “semittisk” kom først i bruk i språkvitenskapen sist på 1700-tallet. Selve betegnelsen er hentet fra navnet Sem, Noahs sønn. Semittene skulle da være Sems etterkommere ifølge ættetavlen i 1. Mosebok 10. Språkvitenskapelig sett betegner da ordet “semitter” folk som snakker et semittisk språk, d.v.s. nært beslektede språk som babylonsk, assyrisk, arameisk, kanaaneisk, hebraisk, etiopisk – og i vår tid fremfor alt, arabisk. Ordet “semittisk” ble altså opprinnelig brukt om en gruppe beslektede språk, og ordet “semitter” om folk som talte eller taler disse språkene.

Med bakgrunn i romantikkens tanker om at bestemte folkeslag var bærere av bestemte egenskaper, en slags nasjonalkarakter, oppstod det på 1800-tallet pseudovitenskapelige teorier om at folk som tilhørte bestemte språkgrupper også hadde visse felles egenskaper. Og man fikk etter hvert i manges tenkning en sammenblanding av språk og rase – to størrelser som vitenskapelig sett i utgangspunktet ikke har noe som helst med hverandre å gjøre.

Den franske diplomaten Arthur Gobineau utgav i 1850-årene et firebinds verk med tittelen “Avhandling om menneskerasenes ulikhet” (Essai sur l’inégalité des Races Humaines). Gobineau hevdet en teori som i dag er totalt avvist, nemlig at en såkalt “rase” er noe uforanderlig, og følgelig bærer av visse konstante egenskaper. Han fant videre at den maskulint-ariske rase var overlegen i forhold til de feminint-ikke-ariske raser. Derfor var også den ariske rase så å si forutbestemt til å herske over de øvrige rasene. Denne tenkningen kom i stor grad til å prege europeiske kolonimakters holdninger til den tredje verden på 1800-tallet.

Tankegangen slo fort igjennom i oppslagsverker, med oppslagsord som “ariere” og “semitter”. Innenfor denne tankgangen ble altså de semittisk-talende folkene oppfattet som en egen rase med bestemte særpreg – noe de vitenskapelig sett ikke er og aldri har vært.

“Semitt” blir til jøde
Fra begynnelsen av 1870-årene kan vi se at ordet “semitt” stadig oftere anvendes om jøder. I de viktigste tyske oppslagsverkene fra slutten av det nittende århundre (Brockhaus, Meyer) defineres “semittisme” som etnologisk betegnelse for jødedommen. I 1870-årene kan vi dessuten se at “semittisme” var et mye brukt skjellsord for politisk og økonomisk liberalisme.

Ordet antisemittisme er altså helt fra begynnelsen av programmatisk en betegnelse for jødehat.

Det gir liten mening, historisk sett, å ville utvide begrepet til også å omfatte andre folk som snakker et semittisk språk. Det gjelder for eksempel den stereotypiserende og fordomsfulle presentasjon som ofte gis av arabere i vestlige medier. Fordommer er like forkastelige enten de rammer jøder, arabere eller andre. Men begrepet “antisemittisme” ble altså formet som en betegnelse på det rasebiologisk betingede jødehat. Det er dette som er ordets betydning, rent historisk og innholdsmessig sett.

Etter hvert ble begrepet også tatt i bruk for å betegne jødehatet i tidligere tider. Og det er jo vanligvis slik uttrykket brukes i dag, d.v.s. om “fiendskap mot jøder som en religion eller rasemessig minoritetsgruppe, ofte ledsaget av sosial, økonomisk og politisk diskriminering” (Webster’s Third New International Dictionary of the English Language: “anti-semitism”).

Antisemittiske og antijudaisme
Enkelte vil riktignok avgrense begrepet “antisemittisme” til bare å gjelde det rasebiologisk begrunnede jødehatet fra 1870-årene av. For det er åpenbart at det kom noe avgjørende nytt inn i jødehatet i og med de pseudovitenskapelige raseteoriene fra det nittende århundre. Fra da av ble jøder ansett som en mindreverdig rase man kunne dupere og herse med, og til sist utrydde. Før dette hadde jødehatet først og fremst hatt religiøst og kulturelt tildriv.

Enkelte nyere oppslagsverk har derfor ikke bare “antisemittisme” som oppslagsord, men også “antijudaisme”. Det er det teologisk-kristne jødehatet som da beskrives, til forskjell fra rasistisk antisemittisme og vulgært jødehat basert på fordommer og stereotypier. Denne formen for jødehat kunne – og kan – være ille nok. Men jødehatet tok en drastisk og skjebnesvanger vending i og med sammenkoblingen med raseteoriene fra det nittende århundre.

Når en slik tenkning om rasene først var kommet opp, ble den rasistiske antisemittismen mye farligere enn det tradisjonelt kulturelt-religiøst betingede jødehatet. Jødene ble nå regnet som en mindreverdig rase. Følgelig kunne man behandle dem på samme måte som andre mindreverdige raser.

Men forskjellen på det tradisjonelle jødehatet og den rasebiologisk betingede antisemittismen må heller ikke overdrives. Den ene dannet forutsetninger og grobunn for den andre. Og hundretusener av jøder er i historiens løp blitt massakrert som en følge av ubegrunnet jødehat lenge før nyere tids pseudovitenskapelige raseteorier så dagens lys.

Rasetenkning i kristne miljøer
Selsomme varianter av rasetenkningen fins i ekstreme nåtidige kristne miljøer. Det gjelder for eksempel den såkalte Christian Identity-bevegelsen i USA, hvis tankegang har slått igjennom på norsk grunn blant annet i bladet “Innsyn”. Generelt sett går denne tenkningen ut på at dagens jøder, eller i hvert fall de fleste av dem, ikke er etterkommere av Sem, men for eksempel av khazarene (en tyrkisk folkegruppe i det sørlige Russland og Kaukasus, hvorav en større eller mindre del konverterte til jødedommen på 700-tallet), eller av hettittene. Følgelig deklarerer man at aversjon mot dagens jøder ikke kan kalles antisemittisme, siden jødene etter deres oppfatning faktisk ikke er semitter. På den andre siden oppfatter man gjerne seg selv som de ekte etterkommerne av det bibelske Israelsfolket. Dette kan i sin tur igjen føre til aktiv utbredelse av tradisjonelt antisemittisk arvegods, slik for eksempel bladet “Innsyn” gjør i sitt siste nummer for 2003, blant annet ved aktivt å bruke det famøse falsumet som er kjent under tittelen “Zions vises protokoller” – et tema vi skal komme tilbake til i en senere artikkel.

Men som vi har sett er det historiske innholdet i begrepet antisemittisme ikke hat mot semitter i sin alminnelighet, men hat mot jøder. Raseteoriene i disse ekstreme kristne miljøene er derfor egentlig irrelevante spørsmålet om forståelsen av begrepet antisemittisme. En sak for seg er at denne måten å bringe den pseudovitenskapelige rasetenkningen inn i bildet på, i seg selv fungerer antisemittisk (i betydningen jødehat).

Antisemittisme og antisionisme
Noen ord må også sies om forholdet mellom begrepene “antisemittisme» og «antisionisme”. Det er jo etter andre verdenskrig ytterst få, om noen, som ønsker å kalles anstisemitt. Det var annerledes sist på 1800-tallet da det ble dannet foreninger til antisemittismens fremme, så å si. Men i dag er det få som vil vedkjenne seg å være antisemitt.

“Antisionist”, derimot, det kan man være. Problemet med begrepet “antisionisme” er at det forstås og brukes på mange forskjellige måter. Det er ofte vanskelig å avgjøre hvilke motiver og mål som er involvert. Det vil være urimelig og urettferdig å påstå at enhver kritikk av sionismen eller den israelske regjeringens aktuelle politikk har antisemittiske motiver. Opposisjonen i Israel og den jødiske verden for øvrig viser det. Men det vil likeledes være et feilgrep å benekte at antisionismen til tider kan være basert på fordommer eller direkte jødehat, og at mye av det som kaller seg antisionisme i virkeligheten ikke er annet enn antisemittisme under et nytt navn.

Judith Vogt har i sin bok “Historien om et image. Antisemitisme og antizionisme i karikaturer” (1978), vist hvordan angivelig antisionistiske pamfletter tar i bruk nedarvede kvalifisert antisemittiske symboler og virkemidler. Bladet “NIS-info” har i sitt siste nummer for 2003 en tilsvarende dokumentasjon når det gjelder bruk av tradisjonelt antisemittisk billedspråk i Israel-kritiske sammenhenger i norske medier de senere årene. Den irske skribenten Daniel Easterman har i boka “New Jerusalems” (1992) pekt på at man i den arabiske verden i 1980-årene i økende grad kan observere hvordan en politisk antisionisme har veket plassen for de groveste former for antisemittisk polemikk. Antisionismen var allerede under Amin al-Husseini, Jerusalems stormufti under andre verdenskrig, tydelig blandet med antisemittiske motiver.

Ordet “sionist” har i mange sammenhenger overtatt for “jøde” som skjellsord. Iran og Irak beskyldte under krigen i 1980-årene gjensidig hverandre for å være “sionister”. Mongolias radio anklaget Kina for “sionistiske aktiviteter” i Xinjiang.

Begrepet “antisionisme” er så vidt problematisk at den som vil føre en seriøs politisk dialog og eventuelt utøve en saklig begrunnet kritikk av israelsk politikk, nok gjør best i å finne en annen betegnelse om han ikke vil bli misforstått.

Hvordan definerer EU “antisemittisme”?
Grensen mellom legitim Israel-kritikk og antisemittisme er vanskelig å trekke i praksis. EU har som kjent fått utarbeidet en rapport om uttrykk for antisemittisme i EU (“Manifestations of anti-Semitism in the European Union”, 2003), en rapport man riktignok ikke har villet publisere før den er grundig revidert. Motivene for det kan være mange. Blant annet har det vært antydet at EU finner det ubehagelig at rapporten i så stor grad vektlegger at svært mange av de antijødiske aksjonene en har sett i Europa de seneste årene, skriver seg fra unge arabiske muslimer. Og dette settes igjen i sammenheng med den aktuelle situasjonen i Israel-Palestina-konflikten. Dette viser hvor vanskelig det kan være å balansere mellom legitim Israel-kritikk og antisemittisme.

Rapporten tar opp denne problematikken og karakteriserer det som antisemittisme når

* Israels handlinger sammenlignes med det tyske naziregimets handlinger

* mange av dem som oppfatter Israels handlinger som utløsende årsaker til antisemittisme, bruker disse argumentene til å fremme egne formål

* tradisjonelle antisemittiske stereotyper anvendes på Israels politikk. Dette gjelder for eksempel forestillingen om en verdensomfattende hemmelig sionistisk konspirasjon for å ta makten i verden (fortsatt det dominerende motivet i antisemittismen). Videre gjelder det når man isolerer Israel som en stat som er fundamentalt og negativt forskjellig fra alle andre, og som følgelig ikke har rett til å eksistere. Og det gjelder når man sammenligner ved hjelp av negative tilbakeblikk på eldre jødisk historie og dermed antyder noe om jøders uforanderlig negative karakter

* jøder verden over gjøres kollektivt ansvarlige for den israelske regjeringens politikk. Det vil si at når kritikk av Israel går over til å bli kritikk av jøder som bor i andre land, eller kritikk av jøder generelt, inneholder dette i det minste elementer av antisemittisme.

Det må understrekes at antisemittisme er antisemittisme også når den “bare” er et virkemiddel i en politisk kampanje.

Kan arabere være antisemitter?
En aktiv bruk av tradisjonelle antisemittiske motiver og påstander i antisionistisk sammenheng finner vi i den muslimske verden, der for eksempel en organisasjon som den palestinske Hamas aktivt bruker “Zions vises protokoller”, et verk som for øvrig nylig ble utstilt i biblioteket i Alexandria som et “jødisk hellig skrift”.

Det sies av og til at araberne ikke kan være antisemitter fordi de selv er semitter. Og det er rett at de snakker det betydeligste av alle semittiske språk. Men ordet “antisemittisme” betegner altså fra begynnelsen av ikke hat mot semitter i sin alminnelighet, men mot jøder. Og dette hatet mot jøder opptrer alltid som forfølgelse eller trakassering av jøder fordi man mener at de i egenskap av jøder er bærere av bestemte egenskaper som bør utryddes, eller medskyldige i bestemte forbrytelser som fortjener å straffes, eller delaktige i bestemte sammensvergelser som må bekjempes. Og som Inge Lønning har skrevet: “Det er denne metafysiske fiksjon, vesensbestemmelsen av jøden eller jødedommen som denne verdens uvesen, som er selve kjernen i antisemittismen”.

Arrangørene av en politisk demonstrasjon for fred i Midtøsten utenfor Stortinget i april 2002, der plakater med davidsstjerner og nazisymboler hadde fått innpass, skrev i et innlegg i Vårt Land 9. april 2002: “Norske jøder verken kan eller skal lastes for den israelske hærens overgrep i de okkuperte palestinske områdene. De har, som alle andre, rett til å leve ut sin identitet og til å praktisere sin religion uten å måtte risikere trakassering. Vi fordømmer derfor på det sterkeste enhver form for rasistisk handling mot jøder og vil markere vår avsky mot alle former for antisemittisme”.

Filosofen Descartes har sagt at «å forstå, er å distingvere». Denne evnen til å skille mellom ulike faktorer, som sitatet i foregående avsnitt er et godt eksempel på, er et vesentlig moment dersom en vil hindre en ureflektert antisemittisme i å gripe om seg.

Det farligste ved antisemittismen er ikke de åpent bekjennende og aktive antisemitter (selv om de ikke vil kalles akkurat det), men det er andres villighet til å gi dem delvis rett.